I Det gamle testamente (GT) finnes det primære grunnlaget for forestillingen om en lidende og sonende skikkelse i de fire "Tjenersangene" hos profeten Jesaja. Samtidig peker flere andre teksttyper på en konge eller salvet (Messias) som må gå gjennom ydmykelse før seier.

Tolkningen av disse tekstene er et sentralt knutepunkt for forskjellen mellom jødisk og kristen teologi.

1. Jesajas fire sang om Herrens tjener (Ebed Jahve)

Bilde 1. Herrens lidendte gjener i Jes.52

Hos profeten Jesaja (kapittel 42-53) møter vi en mystisk skikkelse kalt "Herrens tjener". Profilen hans skiller seg markant fra det tradisjonelle bildet av en seirende, militær kongemessias.

• Jesaja 42,1-9: Tjeneren fremstilles som fylt av Guds ånd for å bringe rett ut til folkeslagene. Han opptrer ikke med skrik eller vold, men skåner "et knekket strå".

• Jesaja 49,1-7: Tjeneren blir kalt fra mors liv, men opplever tilsynelatende at arbeidet er forgjeves. Gud utvider likevel oppdraget hans: Han skal ikke bare gjenreise Israel, men være et "lys for folkeslagene".

• 

  Bilde 2. Han ble såret for våre overtredelser (Jes 53,5)

• Jesaja 50,4-9: Ydmykelsen og lidelsen blir mer eksplisitt: "Min rygg bød jeg fram til dem som slo... Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt".

• Jesaja 52,13-53,12 (Den fjerde tjenersangen): Dette er det klareste tekstgrunnlaget for stedfortredende lidelse i GT:

  • Lidelsen: Han er foraktet, forlatt, en "mann av smerte" uten ytre herlighet.

  • Soningen: Lidelsen er ikke en straff for hans egne synder, men et skyldoffer for folket: "Han ble gjennomboret for våre lovbrudd... straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom".

  • Seieren: Etter sin død og nød skal han "se lys" og få del med de mektige fordi han tømte sitt liv ut til døden.

2. Andre profetiske og poetiske tekster

Foruten Jesaja finnes det motiver i GT der frelsesskikkelsen eller Guds utvalgte rammes av lidelse:

• Sakarja 9-13:

  • Sakarja 9,9 beskriver kongeankomsten: "Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på frelse, ydmyk, ridende på et esel" - ikke på en stridshest.

  • Sakarja 12,10 taler om at folket skal se på ham "som de har gjennomboret", og sørge over ham som over en enbåren sønn.

  • 

    Sakarja 13,7 nevner at gjeteren (slått av sværdet) skal rammes slik at sauene blir spredt.

• Bilde 3. Herrens lidende tjener (Sal 22)

• Salme 22: En klagesalme fra kong David som skildrer ekstrem lidelse ("Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"), spott, hån og gjennomborede hender og føtter, før den avsluttes med en universell lovprisning og seier for Gud.

3. Hvordan ble tekstene forstått?

 

 

Grunnlaget i GT ligger altså i at tekster som Jesaja 53 fremstiller en unik skikkelse som gjenreiser folket og bærer synd gjennom frivillig og stedfortredende lidelse.

Forventningen om Messias som en mektig frelserkonge som skal berge Israel og gjenreise gudsriket, er den mest sentrale og utbredte messiasforventningen i Det gamle testamente (GT).

Dette håpet er forankret i tre hovedpillarer: løftet til kongeætten, profetenes syner om gjenreising, og Salmenes beskrivelser av Guds salvede konge.

Bilde 4. Disipelens siste spørsmål til Jesus (gemini.google.com)

1. Det davidiske løftet (Paktens grunnlag)

Fundamentet for forestillingen om en frelserkonge ligger i 2. Samuelsbok 7,12-16, hvor Gud inngår en pakt med kong David. Gud lover at Davids trone og kongedømme skal bestå til evig tid.

Da det jordiske David-dynastiet faller under Babylon-eksilet (586 f.Kr.), ble dette løftet omformet til et framtidshåp: Gud vil reise opp en ny "David" - en Messias (som betyr "den salvede") - som skal befri folket fra undertrykkelse og gjenreise kongedømmet.

2. Profetenes syner om frelserkongen

Profetene skildrer frelserkongen som en rettferdig og mektig hersker som bringer politisk trygghet, åndelig fornyelse og fred for Israel:

• Jesaja 9,6-7: Beskriver fødselen til en kongelig hersker på Davids trone: "For et barn er oss født... Herreveldet er på hans skulder. Han skal kalles Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Mektig skal herreveldet være, og freden uten ende..."

  Bilde 5. Messias som 'Isais rotskudd'

• Jesaja 11,1-5: Taler om et "skudd av Isais [Davids far] stubbe". Han skal ha Herrens ånd, dømme de fattige med rettferdighet og slå de ugudelige med sin munn.

• Mika 5,2: Identifiserer kongens opphav og fødested: "Men du, Betlehem, Efrata... fra deg skal det gå ut for meg en som skal være hersker over Israel." Han skal gjetet sitt folk i Herrens kraft og bringe trygghet mot ytre fiender (som Assyria).

• Jeremia 23,5-6: "Se, dager skal komme... da jeg reiser opp et rettferdig skudd for David. Han skal styre som konge og handle viseleg, han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel leve i trygghet."

• Esekiel 37,24-25: Lover at i endetiden skal "min tjener David være konge over dem", og folket skal ha én hyrde og bo trygt i sitt eget land til evig tid.

3. Salmenes bilde av den seirende konge

I de såkalte "kongesalmene" eller "messianske salmene" fremstilles Guds salvede konge som en triumferende hersker over nasjonene:

• Salme 2: Kongen fremstilles som Guds sønn som får nasjonene i arv og knuser Guds og Israels fiender med jernstav: "Jeg har innsatt min konge på Sion, mitt hellige fjell."

  Bilde 6. Guds konge innsatt på Sion

• Salme 72: En bønn og profeti om en ideell konge som skal dømme rettferdig, redde de undertrykte, og herske "fra hav til hav", mens alle konger på jorden bøyer seg for ham.

• Salme 110,1: "Lorden sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter." Danner grunnlaget for Messias som både konge og evig prest.

Oppsummering: Hva forventet man?

I jødisk tenkning og tradisjon førte disse tekstene til at man forventet en frelserkonge med følgende trekk:

Dette politiske og nasjonale frelserbildet var hovedgrunnen til at mange i samtiden på Jesu tid forventet en konge som ville kaste ut romerne, snarere enn en lidende tjener.

I Det gamle testamente (GT) finnes det flere nøkkeltekster der forventningen om frelserskikkelsen sprenger rammene for en vanlig, jordisk konge. I disse tekstene blir skikkelsen beskrevet med guddommelige titler, himmelsk opphav og overmenneskelig autoritet.

Bilde 7. Menneskesønnen i Daniels bok kap 7

 

Dette bildet er forankret i tre hovedkategorier av tekster:

1. Menneskesønnen i Daniel 7 (Den himmelske skikkelsen)

Det klareste grunnlaget for en overjordisk eller himmelsk frelserskikkelse finnes i Daniel 7,13-14:

"Videre så i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg Den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke skal forgå..."

• Rir på skyene: I GT er det å "ri på skyene" et eksklusivt kjennetegn på Gud selv (f.eks. Salme 104,3; Jesaja 19,1). At Menneskesønnen kommer med skyene, plasserer ham i den guddommelige sfære.

• Evig og universelt herredømme: Han mottar tilbedelse/tjeneste og et rike som aldri skal gå til grunne - egenskaper som i GT ellers bare tilhører Guds eget rike.

2. Guddommelige titler og attributes i Jesaja

Profeten Jesaja bruker språk om den kommende kongen som tilllegger ham egenskaper forbeholdt Gud:

Bilde 8. Han skal kalles .. veldig Gud

• Jesaja 9,6: Barnet som fødes og gires herrevelde gis direkte guddommelige titler:

  • "Veldig Gud" (El Gibbor) - den samme tittelen som brukes om Jahve i Jesaja 10,21.

  • "Evig Far" (Abi'ad).

  • "Underfull Rådgiver" (Pele Jo'etz) - ordet pele (under) brukes i GT nesten utelukkende om Guds egne undergjerninger.

• Jesaja 7,14: Profetien om at "jomfruen/den unge kvinne skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel", som betyr "Gud med oss".

3. Salmenes fremstilling av den preeksistente og transcendentale kongen

Flere kongesalmer antyder et guddommelig eller overmenneskelig preg ved den salvede:

• Salme 110,1: "Lorden sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter."

  • Kongen inviteres til å sitte ved Guds høyre hånd, som er plassen for guddommelig makt og autoritet.

  • I vers 4 kalles han en "evig prest etter Melkisedeks vis", noe som sprenger rammene for vanlige dødelige konger.

    Bilde 9. Herren sa til Davids Herre: Sett deg ved min høyre hånd

• Salme 2,7 og 12: Gud sier til sin Salvede: "Du er min sønn, jeg har født deg i dag." Salmen oppfordrer alle jordens konger til å "bøye seg for Sønnen" og søke tilflukt hos ham - en ære som ellers bare tilkommer Gud i GT.

• Mika 5,2: Selv om teksten nevner fødestedet Betlehem, klinger opphavet hans av noe evig: "...hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager (evighets dager)."

Oppsummering: Overgangen fra jordisk konge til guddommelig skikkelse

GT inneholder altså en utvikling der frelserskikkelsen heves fra å være en rettferdig jordisk konge av Davids ætt til å bli en overjordisk aktør:

I den sene andre tempelperiode (tiden før og rundt Jesus) førte disse tekstene - særlig Menneskesønnen i Daniel og apokalyptisk litteratur - til at enkelte jødiske grupper forventet en preeksistent, himmelsk frelserskikkelse sendt direkte fra Guds trone.

Tittelen "Menneskesønnen" (på arameisk Bar Enas(h), på gresk Ho HUIOS tou anthropou) var Jesu absolutte favorittbetegnelse på seg selv. I evangeliene brukes uttrykket nesten udelukkende av Jesus selv - andre kaller ham sjeldent dette.

Ved å bruke Menneskesønnen trakk Jesus direkte på bakgrunnen fra Daniel 7,13-14, men han utvidet tittelen til å omfatte hele sitt oppdrag. I evangelielitteraturen kan Jesu bruk av tittelen deles inn i tre hovedkategorier:

1. Den himmelske og eskatologiske Menneskesønnen (Direkte kobling til Daniel 7)

I disse tekstene refererer Jesus direkte til den overjordiske skikkelsen som kommer med himmelens skyer for å dømme og herske:

• Rettssaken for Rådet (Markus 14,61-62): Da øverstepresten spør om Jesus er Messias, svarer Jesus: "Det er jeg. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Den mektiges høyre hånd og komme med himmelens skyer." Dette er den mest direkte henvisningen til Daniel 7 i evangeliene, og det var nettopp dette utsagnet som fikk øverstepresten til å rive i stykker klærne sine og anklage ham for gudsbespottelse.

• Menneskesønnens gjenkomst (Matteus 24,30 og 25,31): Jesus taler om endetiden der "Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham" for å samle sine utvalgte og dømme folkeslagene.

2. Den lidende og sonende Menneskesønnen (Kombinasjon med Jesaja 53)

Det banebrytende i Jesu teologi var at han tok den ærerike skikkelsen fra Daniel 7 og sammensmeltet den med Den lidende tjener fra Jesaja 53. I det tradisjonelle jødiske tankesettet skulle ikke den himmelske Menneskesønnen lide, men Jesus lærte disiplene det motsatte.

• Forutsigelsene om lidelsen: "Menneskesønnen må lide mye... bli slått i stykker og oppstå den tredje dagen" (Markus 8,31; 9,31; 10,33).

• Stedfortredende lidelse: "For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange" (Markus 10,45 - en direkte allusjon til Jesaja 53).

3. Den nærværende Menneskesønnen med guddommelig autoritet på jorden

Jesus brukte også tittelen i sin daglige tjeneste for å understreke at han allerede her og nå besatt myndighet som var forbeholdt Gud:

Bilde 11. Jesus brukte tittelen Menneskesønnen om seg selv

• Tilgivelse av synd: Da han helbredet den lamme mannen, sa han: "Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder..." (Markus 2,10).

• Herre over sabbaten: "Menneskesønnen er herre over sabbaten" (Markus 2,28).

• Ydmyke kår: "Rovdyrene har hi, og himmelens fugler har reir, men Menneskesønnen har ikke noe han kan helle sitt hode til" (Matteus 8,20).

Hvorfor foretrakk Jesus denne tittelen?

1. Unngikk politiske feiltolkninger: Tittelen "Messias" eller "Konse av David" var i samtiden sterkt ladet med forventninger om en militær og politisk opprører mot Romerriket. "Menneskesønnen" var mer uspesifikk for tilhørerne, men dypt teologisk for dem som kjente skriftene.

2. Rommet både guddom og menneskelighet: Uttrykket betyr ordrett "et menneske" eller "menneskebarn", noe som understreket hans sanne menneskelighet. Samtidig pekte det til Daniel 7, noe som plasserte ham ved Guds trone.

3. Pekte på seier gjennom lidelse: Ved å bruke tittelen om sin egen død og oppstandelse viste han at veien til den evige makten i Daniel 7 gikk gjennom korset i Jesaja 53.

At urkirken raskt bevegde seg bort fra Jesu favorittittel "Menneskesønnen" til fordel for "Kristus" (Messias) og "Kyrios" (Herre), handler i hovedsak om overgangen fra en arameisktalende, jødisk kontekst til den gresktalende, hedenske verdenen i Romerriket.

Bilde 12. Hebraiske Messias blir til Kristus på gresk

Det er spesielt tre teologiske og språklige årsaker til dette skiftet:

1. Språklig misforståelse på gresk

• I arameisk kontekst: På Jesu eget språk (arameisk) var uttrykket Bar Enas(h) et helt naturlig og idiomatisk uttrykk som betød "et menneske" eller "noen", men som med bestemt artikkel og rett kontekst umiddelbart pekte til den apokalyptiske skikkelsen i Daniel 7.

• I gresk kontekst: Da evangeliene og troen ble oversatt til gresk, ble uttrykket bokstavelig oversatt til Ho HUIOS tou anthropou ("Sønnen av Mennesket"). På gresk klang dette ekstremt klønete, fremmedartet og nesten ufattelig for en som ikke kjente de hebraiske skriftene ut inn.

2. Misjon blant ikke-jøder (Grekere og romere)

Da urkirken ekspanderte utover Israels grenser under apostlenes misjonsreiser, var tilhørerne hedninger uten kjennskap til Daniel 7.

• "Menneskesønnen" ga ingen mening for en gresk hedning - det hørtes bare ut som en underlig tautologi (et menneske som er sønn av et menneske).

• "Kristus" (Christos, den greske oversettelsen av det hebraiske Masjiach / den salvede) forklarte tydelig at Jesus var den profeterte frelserkongen.

• "Kyrios" (Herre) var en tittel alle i Romerriket forsto umiddelbart. Det var en tittel som uttrykte absolutt autoritet, guddommelighet og herskermakt.

  Bilde 13. Jesus Kristus blir en bekjennelse (Jesus=Messias)

3. Tittelens funksjon var bundet til Jesu egen munn

I evangeliene er "Menneskesønnen" nesten uten unntak et selvutsagn fra Jesus. Det var Jesu måte å omtale seg selv på i tredje person - både for å skjule sin identitet for motstanderne og for å åpenbare sin sjelfulle rolle som den lidende og opphøyde skikkelsen.

Etter oppstandelsen endret disiplenes perspektiv seg:

• De trengte ikke lenger å bruke Jesu "dekknavn" eller ydmyke/gåtefulle selvbetegnelse.

• De skulle nå bekjenne hvem han var for verden. Bekjennelsen var ikke "Jesus er Menneskesønnen", men heller: "Jesus er Kristus!" og "Jesus er Herre (Kyrios)!" (jf. Romerne 10,9 og Filipperne 2,11).

  Bilde 14. Bekjennelse på gresk: Jesus er Herre (kyrios)

Oppsummering: Fra historisk Jesus til kirkens bekjennelse

Et unntak i Det nye testamente bekrefter regelen: Da Apostelen Stefanus ble steinet i Apostlenes gjerninger 7,56, roper han: "Se, jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!" Dette er den eneste gangen utenfor evangeliene at noen kaller Jesus for Menneskesønnen, og det gjør han presis i det han ser synet fra Daniel 7 gå i oppfyllelse.

Spørsmål og bilder ved Asbjørn E. Lund